Stelvio: keiserens vei over Alpene

Den 26. juni 1820 begynte arbeidet med en vei som Keiserriket Østerrike ønsket seg av én eneste grunn: å kunne ferdes mellom Milano og Wien uten å krysse andres territorium. Etter Wienerkongressen tilhørte Lombardia habsburgerne, men de gamle rutene over Alpene gikk gjennom Graubünden – og Graubünden var nå en del av Sveits. Løsningen ble å gå rett over fjellet, i 2 757 meters høyde, nedenfor Ortler.

To hundre år senere er Stelvio en sommerlekeplass for syklister, motorsyklister og folk som har sett veien på TV. Men den ble bygget som militærvei, og i tre og et halvt år under første verdenskrig gikk frontlinjen her.

En keisers vei

Ifølge Cristina Pedrana Proh i det italienske fagtidsskriftet Strade & Autostrade ble veien vedtatt ved et dekret fra keiser Frans I den 30. september 1817; det britiske magasinet Top Gear daterer dekretet til 1818 i en lang artikkel i anledning veiens tohundreårsjubileum. Mannen som tegnet den, var Carlo Donegani, en høytstående statlig ingeniør som senere ble ingeniør av første klasse i provinsen Sondrio. Han fikk offisielt ansvaret for den lombardiske delen den 14. august 1818 og la fram det ferdige prosjektet den 1. mai 1819.

Det var en vei bygget for en hær, og det ser man. Ifølge Top Gear ble veien bygget minst 5,5 meter bred (Strade & Autostrade, som bygger på det opprinnelige prosjektet, oppgir 5 meter), den stiger sjelden mer enn 10 prosent, og svingene ble tegnet slik at kanonvogner og hestespann kunne komme rundt. I Doneganis egne notater, sitert av Politecnico di Milano i en utstilling om ham, krevde han en snuplass på 14 til 16 meter i diameter, «ikke mindre», i hver hårnålssving.

Ifølge Top Gear la Doneganis første plan for den tirolske siden opp til 61 hårnålssvinger – blant dem en «stige» på 22 svinger rett opp fjellveggen innerst i dalen – for å holde veien unna snøskredene. Men det fantes ikke nok stein til støttemurene planen krevde, og veien ble flyttet over til nordsiden av dalen – færre svinger, men større skredfare. Resultatet ble de 48 hårnålssvingene som i dag er nummerert.

Byggingen

Hvor mange som var med på å bygge veien, avhenger av hvilken kilde man leser. Et lokalhistorisk nettsted fra Valtellina oppgir rundt 2 500 i de mest hektiske periodene; Top Gear regner med 1 500 arbeidere på den tirolske siden alene; Strade & Autostrade skriver om hundrevis av arbeidere fra Piemonte, ansatt av entreprenøren Poli & Talacchini.

Også sluttdatoen er omstridt. Ifølge Strade & Autostrade fant den offisielle inspeksjonen av veien sted i september 1824 (tidsskriftets biografi om Donegani sier 1825), mens Milano-avisen Il Giorno daterer innvielsen til 6. juli 1825. Top Gear skriver at den lombardiske siden, fra Bormio, sto ferdig i 1822, og at den tirolske siden tok ytterligere tre år.

Det ingen strides om, er at Donegani ville at veien skulle holdes åpen hele året. Veiarbeidere, såkalte rotteri, bodde i små hus på passet og på Spondalunga og skulle holde veien fri for snø. I 1831 gikk det ifølge Il Giorno en diligence fra Milano: 64 timer til Bormio og 125 timer til Landeck.

Med veien kom de reisende. En vogntur over Stelvio ble en del av Grand Tour, og Top Gear beskriver Grand Hotel i Trafoi, ved foten av stigningen på østsiden, som et hotell med eget orkester og eget mørkerom der gjestene kunne fremkalle fotografiene sine. På toppen lå Hotel Ferdinandshöhe.

Frontlinjen

I 1914 lå passet der Østerrike-Ungarn, Italia og det nøytrale Sveits møttes. Da Italia gikk inn i krigen i mai 1915, begynte fronten her, ved Ortler–Cevedale-massivet.

Ifølge den sveitsiske foreningen som tar vare på krigsstillingene, beskjøt østerriksk artilleri den 4. juni 1915 Monte Scorluzzo, den rundt 3 090 meter høye toppen som ruver over passet. Italienerne trakk seg tilbake, og gendarmerikaptein Andreas Steiner og rundt førti mann, fordelt på tre grupper, inntok toppen uten kamp. Den forble på østerrikske hender til krigens slutt. Sveitsiske soldater hadde en post på Umbrail.

Den østerrikske hærens egne pressefotografer dokumenterte det som skjedde med passet. Bildene deres viser Hotel Ferdinandshöhe og en italiensk karabinierikaserne, begge skutt i stykker. Også Sveits’ nøytralitet satte sitt preg på kampene. Ifølge den sveitsiske foreningen kunne italienske kanoner ha nådd de østerrikske stillingene på passet og helt ned til Trafoi, men å skyte dit ville ha krenket Sveits’ nøytralitet, og etter protester skjedde det bare svært sjelden. Stelvio nasjonalpark har arrangert guidede turer til krigsstillingene.

Coppi og et TV-program

Den 1. juni 1953 gikk Giro d’Italia over Stelvio for første gang, på nest siste etappe, fra Bolzano til Bormio. Fausto Coppi startet dagen 1 minutt og 59 sekunder bak rittets leder, sveitseren Hugo Koblet. Ifølge Giroens egen historikk passerte Coppi toppen alene – 2 minutter og 48 sekunder foran Gino Bartali og 4 minutter og 25 sekunder foran Koblet – vant etappen og sikret seg sin femte seier i Giroen. Samme historikk kaller Stelvio rittets mest ikoniske Cima Coppi – navnet Giroen gir det høyeste punktet i hver utgave.

I 2008 kåret Top Gear Stelvio til «verdens beste kjørevei». Magasinets jubileumsartikkel fra 2025 trekker kåringen tilbake: «Det er den ikke, og det har den aldri vært.»

Opp og over

Passet ligger 2 757 meter over havet – det er tallet Giroen og den italienske veimyndigheten ANAS bruker, men også 2 758 meter er i omløp. Ifølge Strade & Autostrade var veien fra Bormio til toppen 20,4 kilometer lang i det opprinnelige prosjektet. På Bormio-siden fører en avstikker på bare 0,2 kilometer til Umbrailpasset, 2 503 meter over havet, og videre ned til Sveits; ANAS åpner og stenger den i samarbeid med sveitsiske myndigheter.

I 2025 fylte veien to hundre år. Lombardia, Sør-Tirol og sveitsiske Val Müstair feiret jubileet sammen, og hovedarrangementene var lagt til 5. og 6. juli – to hundre år etter datoen Il Giorno oppgir for innvielsen.

Før du reiser

Sesong. Passet er stengt om vinteren og åpner når veien er brøytet. I 2026 kunngjorde ANAS at den lombardiske siden og Umbrail skulle åpne igjen kl. 10.00 den 22. mai, samtidig med den sørtirolske siden. I 2024 regnet provinsen Bolzano med å åpne sin side først i helgen 22.–23. juni, fordi brøytingen hadde vært vanskeligere enn vanlig. Når passet stenger, avhenger av været. I 2024 stengte den lombardiske siden og Umbrail den 4. november, mens provinsen Bolzano holdt sin side åpen til ettermiddagen den 18. november – ifølge provinsen lenger enn vanlig, takket være et usedvanlig varmt år. Sjekk om veien er åpen før du kjører.

Syklistenes dag. På Stelvio Bike Day er veien fra Trafoi til toppen stengt for motorisert trafikk fra kl. 08.00 til 16.00, og også stigningene fra Bormio og fra Santa Maria via Umbrail er med. I 2026 talte nasjonalparken 18 600 syklister. Neste Bike Day er 28. august 2027.

Ski om sommeren. Ovenfor passet ligger et sommerskisenter; driftsselskapet la opp til at sesongen 2026 skulle vare fra 30. mai til 1. november.