Den store dolomittveien: bygd for soldater og hotellgjester, siden en frontlinje

I september 1909 ble et selskap gjester kjørt fra Bozen til Cortina d’Ampezzo på en vei som nettopp var ferdigstilt. En konsert i Cortina var lagt til Alpenglühen, kveldslyset på tindene. Seremonien neste morgen begynte klokken åtte, slik at høsttåken skulle ha lettet når gjestene kom fram. Pressen var invitert, og omtalene var begeistrede: «en behagelig, bred, konstruert vei», 141 kilometer lang, som gikk inn i «den storslåtte Eggental-kløften, et vilt juv av porfyr».

Den store dolomittveien – Große Dolomitenstraße, Grande Strada delle Dolomiti – var på én gang et ingeniørverk, et militærprosjekt og en markedsføringskampanje for hoteller. Seks år senere var deler av den en slagmark.

Først en soldatvei

Historien begynner med en tapt krig. I 1866 ga Østerrike fra seg Venetia, og dermed den eneste jernbanen mellom Wien og Bozen som gikk på østerriksk jord. Linjen som erstattet den, gjennom Pustertal, sto ferdig i 1871 og gikk ubehagelig nær den nye italienske grensen. Hæren ville ha veier inn i Dolomittene fra nord for å beskytte den.

Historikeren Christoph Pöll ved Universitetet i Innsbruck, hvis studie av veiens opprinnelse er den mest detaljerte vi fant, leser bevisene i selve veien: De gjennomsnittlige stigningene på seks til sju prosent er slake for en fjellvei, og slakt er nettopp det man trenger hvis hester skal trekke artilleri og forsyninger opp.

Og så en hotelleiers

Hæren ville ha veien. Turistnæringen fikk den bygd. Fra midten av 1890-årene drev Bozen- og Meran-avdelingene av Den tyske og østerrikske alpeforeningen kampanje for den, og mot slutten av tiåret fikk de følge av en lobby rundt én mann: Theodor Christomannos, advokat i Meran, som bygde et luksushotell ved Karerpass.

I 1897 ble de manglende strekningene tatt inn i det tirolske veibyggingsprogrammet. Pordoi-veien ble bygd fra 1900 til 1905, strekningen fra Buchenstein til Arabba fra 1900 til 1904. Falzarego, den vanskeligste delen, ble først åpnet for trafikk i 1909, og med den hele veien.

Nøyaktig når er mindre sikkert enn man skulle tro. Pöll legger åpningsseremonien til morgenen 11. september 1909, etter en kveld med festligheter i Cortina; andre kilder oppgir 13. september, som er datoen da en av de store avisreportasjene sto på trykk.

Christomannos’ hotell forteller hva veien var til for. Ifølge Pöll, som viser til datidens reisehåndbøker, hadde Karersee-hotellet 180 rom med elektrisk lys og oppvarming, heiser, musikkrom, lesesal, biljardrom og vinkjeller – og bilutflukter til Bozen og Cortina kunne bestilles i resepsjonen. I 1910 hadde de største hotellene i Cortina mer enn 430 senger, i en landsby med rundt tusen innbyggere. De nye hotellene ble bygd rundt bilen: garasjer, verksteder, drivstoff, og i Toblach, Bozen og Cortina kunne man leie bil med sjåfør.

Ikke alle kjørte bil. I 1910 tok turen fra Bozen til Cortina rundt ni timer med postbussen og rundt tre dager med hestetrukket vogn. Reisehåndbøkene i 1914 ba allerede bilistene om å kjøre sakte, blant annet fordi det ble drevet kveg langs veien.

Christomannos fikk ikke se stort av det han hadde bygd. Han døde i 1911.

Frontlinjen

I 1915 nådde krigen mellom Italia og Østerrike-Ungarn Dolomittene, og den store dolomittveien ble, med ordene til friluftsmuseet på Lagazuoi, «flere steder krysset av frontlinjen og dermed brukt til krigsformål».

Falzarego-passet ble ingenmannsland mellom de to frontlinjene. De første italienske angrepene kom 5. juli 1915. Den italienske framrykningen stanset ved Valparola-passet; 20. oktober 1915 besatte alpinisoldater en hylle halvveis opp i veggen på Piccolo Lagazuoi, og fjellkrigen ble til en krig under jorden. Fem miner ble sprengt på Lagazuoi, fire østerrikske og én italiensk. Den italienske gikk av 20. juni 1917, i enden av en tunnel på nesten én kilometer.

I nærheten ble det kjempet om Col di Lana i månedsvis. 18. april 1916, etter eksplosjonen av en mine på 5 500 kilo, inntok italienske tropper toppen. Great War Museum i Cortina oppgir prisen ut fra det italienske krigsdepartementets arkiver: 2 495 italienske soldater drept, 1 018 savnet eller tatt til fange, 8 478 såret. Rundt 1 600 østerriksk-ungarske og tyske soldater døde også der.

Dolomittfronten endte ikke i et slag, men i en retrett: Etter nederlaget ved Caporetto oppga den italienske hæren den 1. november 1917.

Etter krigen gikk Sør-Tirol til Italia. Veien ble værende, men som Pöll påpeker, gled den ut av den østerrikske hukommelsen sammen med luksusreisene som hadde betalt for den.

Veien i dag

I dag går den klassiske ruten rundt 110 kilometer fra Bolzano til Cortina. Den klatrer ut av Bolzano gjennom Eggental-kløften, passerer Karersee – Lago di Carezza – og krysser tre pass: Costalunga eller Karerpass på 1 745 meter, Pordoi på 2 239 meter og Falzarego på 2 105 meter (noen kilder oppgir 2 109). Strekningen fra Canazei til Cortina er nummerert SS48 på italienske kart.

Siden 26. juni 2009 – nesten nøyaktig hundre år etter at veien åpnet – har Dolomittene stått på UNESCOs verdensarvliste, for «det unike og vakre landskapet og deres geologiske og geomorfologiske betydning». Tre av de ni vernede fjellgruppene grenser til veien: Rosengarten og Latemar over Carezza, Marmolada, som ses fra Pordoi, og Tofane over Falzarego.

Verdt å vite

Ørnen på Rosengarten. Christomannos har et minnesmerke som de fleste bilister aldri ser: en bronseørn på rundt 2 300 meter på Hirzlweg under Rosengarten. Originalen fra 1912 er borte. Ørnen som står der i dag, ble laget av billedhuggeren Maria Delago og avduket 12. juli 1959; den brakk på vei opp fjellet, og hun reparerte den der den står nå.

Den falske kongen. Falzarego har en legende knyttet til navnet: en konge som forrådte folket sitt, fautzo rego, og som ble forvandlet til stein i veggene på Lagazuoi. Språkforskerne har en kjedeligere forklaring – det ladinske ordet for sigd, som viser til slått av fjellengene. Passet har også en sportslig fotnote: Fausto Coppi slo Gino Bartali her i Giro d’Italia 1946.

Du kan gå gjennom krigen. Den italienske minetunnelen på Lagazuoi er åpen for besøkende: mer enn én kilometer lang, med et fall på 639 meter, og hjelm, hodelykt og hansker er påbudt. Det vanlige er å ta taubanen opp fra Falzarego og gå ned gjennom tunnelen – to og en halv til tre timer i alt, ifølge museet, og et godt valg på en dag med dårlig vær.

Før du drar

To taubaner. På Pordoi går Sass Pordoi-taubanen til 2 950 meter på fire minutter; i 2026 går den fra 14. mai til 1. november, og en tur-retur-billett koster 32 euro. Lagazuoi-taubanen på Falzarego går fra 6. juni til 18. oktober i 2026, hvert femtende minutt, med siste tur opp kl. 16:40.

Trafikken over passene kan bli begrenset. Sør-Tirol har utredet begrensninger på trafikken over dolomittpassene, med start på Gardena-passet, som ikke ligger på denne ruten. Per august 2026 finnes det ingen restriksjoner; et forsøk i praksis er planlagt for å avgjøre om en trafikkdempet sone kan innføres sommeren 2027. Vi fant ingen offisiell kunngjøring for Pordoi eller Falzarego.

Reiseruten. Ruten dag for dag, overnattingssteder og hva kjøreturen koster, finner du i vår tredagersrute, lenket nedenfor.